!!DÅDYR: SISTE DEL!!

!!DEL 1!!                     !!DEL2!!                       !!DEL3!!

 

Jeg dro til tenkeplassen i dag for å få slutt på det hele. Kvelden før hadde nemlig mamma hatt en skikkelig prat med meg om dette. Hun fant et brett med hennes piller liggende i en av buksene mine, og klikket helt fullstendig. Hun skjønte hvorfor jeg hadde blitt så tynn som jeg er, og kjeftet meg ut. Pappa ble også dratt inn i dette. De sa de skulle sende meg til psykolog, og finne folk som kunne hjelpe meg til å få slutt på denne sykdommen.

Den natten etter dette lå jeg våken lenge og kikket opp i taket. Jeg tenkte på det foreldrene mine hadde sakt om psykologen og alt det der om de folka som skulle hjelpe meg. Jeg orket ikke å sitte med noen og snakke med dem om problemene mine. Hele tanken på å hive seg på den karusellen fikk magen min til å knytte seg. Jeg trodde jeg ikke kom til å være sterk nok til å gå igjennom den prosessen og at det hele kom til å ende vondt uansett. Jeg bestemte meg for å gjøre det neste dag, istedenfor å torturere meg selv igjennom den prosessen. Nå i ettertid skulle jeg inderlig ønske jeg så en annen utvei.

Jeg våknet opp og pakket sekken med et eple og en flaske vann. Lappen ble skrevet, og jeg plasserte den fint på kjøkkenbenken før jeg dro. Da var jeg sikker på at de så den når de våknet opp. Føttene mine listet seg ut utgangsdøra, og inn i garasjen for å hente et tau. Pappa har veldig mye rart liggende i garasjen. Der har vel alle fedre egentlig.  Jeg fant tauet, og dro ut i skogen. I dag var dagen tenkte jeg. Alt skulle bli over.

 

 

 Jeg lå litt på steinen, og kikket opp. Forberedelsen startet i hodet mitt, og jeg begynte å gruble på om jeg virkelig var klar for dette. Kroppen min reiste seg forsiktig men bestemt og gikk mot det nærmeste treet. Det var det treet som fuglene fløy opp fra i stad. Det var et gammelt og høyt eiketre. Treet har vært der så lenge jeg kan huske, og jeg har alltid pleid å klatre i det hvis jeg ble lei av i sitte på steinen å tenke

Hendene mine formet en knute på enden av tauet, og slang det over den laveste greina.  Delen av tauet som ikke var knute på, knyttet jeg rundt stammen på treet. Jeg fant en stein å stå på, slik at jeg rakk opp til løkken. Løkken gled over hodet mitt, og plasserte seg under haken min.  Dette er slutten tenkte jeg, og det var nå min tur til å takke for meg. Hele kroppen min vibrerte som en massasjestol.  Det var ikke den riktige måten å ende dette på, men jeg orket ikke å styre med å fikse problemene mine. De vil jo bare hjelpe meg, men jeg hadde ikke klart å være med på noe sånt.

Jeg sparket steinen bort og ble hengende. Kroppen min dinglet frem og tilbake. Beina mine var bare noe få centimeter over bakken og dinglet. Løkken strammet seg, og jeg kjente at jeg ikke fikk nok luft. Det var veldig smertefullt, men jeg beroliget meg selv ved å si at det snart var over. Det siste jeg husker var at jeg så min mamma stående foran meg. Hun hadde tydeligvis merket det var noe siden jeg hadde vært borte en stund. Hun visste hvor tenkeplassen min var, og løp nok dit så fort hun kunne i panikk for at noe vondt skulle skje men hun var for sen.

Tårer rant ned over kinnene mine de siste sekundene jeg hang der. Mamma var helt i sjokk. Hun bare sto der som et dådyr som akkurat hadde fått øye på ulven bak den og ikke klarte å tenke. Jeg kunne se redselen i øynene hennes, og hun følte seg sikkert helt hjelpeløs. Det var ingenting hun kunne gjøre, for det var bare noen få sekunder til det hele var over. Mitt siste ord var «farvel», og jeg husker ikke noe etter det.

Planen min fikk en uventet vending da mamma kom. Det var ikke meningen at noen skulle se dette. Bildene av meg som henger i eika hjemsøker henne sikkert hver natt. Hun bærer nok anger for at hun ikke reagerte. Sjokket var for stort for henne, og jeg håper inderlig pappa ikke ble sur på henne. Jeg håper at tapet av meg ikke var for tungt. De elsket meg og ville bare det beste for meg, men jeg var ikke sterk nok.

MeNeko^.^

Yeruki
21.05.2013 @ 22:03
Ok..hvordan skal jeg skrive dette uten at det høres helt feil ut..? Jeg skal prøve, men det blir sikkert helt feil.

Jeg likte slutten veldig godt. Du skriver veldig bra. Du får alt til å høres så..pent ut (ga det mening?). Jeg liker virkelig denne historien her.
Neko
21.05.2013 @ 22:09
Yeruki: Høres ikke feil ut i det hele tatt c; I fortellingen har jeg hentet inn ting som har skjedd i livet mitt, og jeg tror det var det som gjorde at jeg skrev den så bra. Tusen takk for den gode tilbakemeldingen!! :D
Elisabeth
22.05.2013 @ 15:56
Du skriver veldig bra. Språket ditt er enkelt, men likevel så utfyllende. Som personen over meg skrev så fikk jeg også følelsen av at det var pent, selv om handlingen i seg selv var trist. Jeg likte historien. Slutten var veldig "fullført", jeg følte liksom at den ikke etterlot seg noen spørsmål som jeg ikke hadde fått svaret på, og det er bra. Hvis du vil komme enda nærmere novellesjangeren så kan du forsøke å antyde mer neste gang du skriver - altså ikke fortelle alt med ord, men la leseren gjette seg til ting selv. Men du skriver veldig bra allerede, og jeg liker måten du forteller på veldig godt! :) C:

22.05.2013 @ 22:41
åå gråter *-* jeg elket den litt veldig ~

trist slutt men synes den samtidig var vakker, på sin egen måte. vejt egentlig ikke helt ke e ska sej.. bære at du e ejn fantastisk skriver ^^ hehee. :3
Neko
23.05.2013 @ 21:56
Elisabeth: Tusen tusen takk for de fine ordene og den konstruktive kritikken ^^ Fint at noen kan skrive noen tips til meg også c:
Neko
23.05.2013 @ 21:57
Anonym: Tusen takk!! ^^ Er så glad fpr at du likte den :3

, Arendal

Jeg er en gutt på 17 år er inspirert av japansk stil(Jeg er vel en sånn Otaku?). Jeg får veldig mye inspirasjon fra min Tumblr og mine venner. På denne blogger blir du villig til å følge meg og mitt liv, og alle de rare tankene som flyr rundt inne i hodet mitt.

hits