Dådyr DEL 2!!!

 !!DEL 1!!                     !!DEL2!!                       !!DEL3!!             !!SISTE DEL!!

Jeg fant stedet en dag jeg hadde lyst til å reise ut på et eventyr som seksåring. Mamma var veldig flink til å lese bøker for meg da jeg var liten, og det var veldig inspirerende for meg. Jeg fikk en utrolig fantasi, og jeg kunne leke hva som helst. En dag kunne sengen min være en skute, og en annen dag kunne det være et slott. Denne gangen ville jeg så gjerne finne en drage, og mamma hadde lest at det var drager dypt inne i alle skoger. Jeg gikk og gikk på mine puslete føtter, og merket at jeg var langt ifra hjemmet mitt.

Eventyret mitt endret seg kjapt da jeg prøvde å finne veien hjem igjen. Pulsen økte, og svette piplet nedover ryggen min. Alle de vonde tankene knyttet seg i magen min, og jeg følte meg uvel. Øynene mine ble fuktigere og fuktigere.  Jeg visste at jeg var langt inni skogen, så det ville være vanskelig å finne meg hvis jeg begynte å rote meg videre innover i skogen.

Til slutt fant jeg meg en åpen plass på toppen av en liten knaus. Den var dekket av mose, og det var en stein der som var akkurat passelig å sitte på. Det hang tynn tåke i luften, og det var ikke stort med sollys. Det var bare noen få trær rundt knausen, så det var relativt åpent. Jeg tenkte de burde klare å finne meg her.

Tiden gikk, og flere tanker svirret rundt oppe i hodet mitt. Jeg tenkte på mye rart, og forberedte meg på at det ikke var sikkert jeg kom meg hjem igjen. I den ene boken mamma leste for meg, så var det en mann som hadde bestemt seg for å leve ute i skogen. Han levde på sopp, mose og vann fra bekken. Dette var noe jeg trodde jeg også kunne klare, hvis det ble til at jeg endte opp her for alltid.

Stedet er akkurat likt den dag i dag. Akkurat like dust, det luktet jord, mosen var myk og stenen var kald. Akkurat slik har det alltid vært. Det er litt underlig at det har holdt seg helt likt opp igjennom årene. Jeg begynte å tro at det var noen magiske vesener som alltid visste når jeg kom og endret stedet til slik jeg husket det.

Foreldrene mine fant meg til slutt. De løp mot meg og klemte rundt meg. De har alltid vært veldig glad i meg, og det er noe jeg alltid har visst. Jeg fulgte med dem hjem igjen, og siden den den gangen har dette stedet alltid vært en plass hvor jeg har gått for å tenke.

MeNeko^.^

Fade Away
19.05.2013 @ 19:58
Utrolig bra skrevet ^-^<3
Neko
20.05.2013 @ 20:08
Fade Away: Tusen takk :3

, Arendal

Jeg er en gutt på 17 år er inspirert av japansk stil(Jeg er vel en sånn Otaku?). Jeg får veldig mye inspirasjon fra min Tumblr og mine venner. På denne blogger blir du villig til å følge meg og mitt liv, og alle de rare tankene som flyr rundt inne i hodet mitt.

hits